Å lese en kjedelig bok

Det ble mange post-it lapper før jeg ga opp Munro, men Dahlbergs bok var derimot en ren fornøyelse
Jeg liker å lese. Nå er jeg med i en lesesirkel, og da får man lest bøker man ellers aldri ville ha lest.
Tidligere var jeg med i alskens bokklubber, men nå bruker jeg heller biblioteket. Så kan jeg kjøpe de bøkene jeg vil lese om igjen. Alice Munros bok "Utsikt fra Castle Rock" blir nok ikke en av dem.


Novellesamlingen til Alice Munro ble pågynt i jula, men den fenget ikke. Jeg tok den frem, og la den bort. Så begynte neste møte i lesesirkelen å nærme seg. Nå måtte jeg lese boka.

Sofa, pledd og bok = lykke...
Jeg leste to sider, og måtte gå tilbake en side for å få med meg innholdet. Etter seks-sju sider fant jeg ut at jeg måtte på Facebook, kunne jo være noe spennende der. Etter åtte sider måtte jeg sjekke mail, etter ti sider måtte jeg faktisk gå meg en tur. Etter side 22 fant jeg ut at det var lenge siden jeg hadde ringt til foreldrene mine. På side 52 bestemte jeg meg for at jeg måtte blogge litt. På side 74 fant jeg ut at jeg måtte lese litt i boka til Gunhild Dahlbergs "Norge i dag". Den fenget. Den var artig, og jeg hadde ikke lyst å legge den bort. Men jeg skulle jo lese Munro...
Jeg skumleste meg gjennom noen sider, la den bort og tok den opp igjen. Skulle jeg kaste bort min dyrebare tid på ei bok som kjedet meg sånn at jeg stadig fant på unnskyldninger for ikke å lese?

Kanskje det er jeg som hadde misforstått begrepet novelle?
I andre noveller skjer ting over en kort periode. Hos Munro skjedde det over flere ti-år. I noveller er det få hovedpersoner. I denne boka ble det så mange at jeg måtte ha post-it lapper hver gang et nytt menneske dukka opp. I andre novellesamlinger er hvert kapittel et avsluttende kapittel. Her måtte man lese alt fra begynnelsen for å skjønne noe.

Nei, usj. Nå koser jeg meg med en annen bok - med verdens beste samvittighet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Stine fra Haltdalen

Tre konfirmanter på ett brett

Gjensyn etter ti år