Dag 80: Et forferdelig savn

Dette innlegget er veldig personlig. Jeg har gått mange runder med meg selv før jeg bestemte meg for å skrive om døden. Et emne som fortsatt er tabubelagt, men som angår oss alle.
I fjor sommer mistet jeg en av mine beste venninner. Anne sovnet i stolen bare 46 år gammel. Frisk som en fisk den ene dagen, borte den neste.
Plutselig var det mennesket jeg hadde kjent nesten siden jeg kom til Trondheim - død.

Nå har det gått noen måneder, men jeg har ennå ikke kommet over det. Rett som det er tenker jeg på at jeg skal ringe henne. Det er jo så lenge siden sist, men så kommer den vonde klumpen i halsen. Jeg gråter og ler om hverandre. Tenker på alle de timene vi har sittet og pratet i sofakroken, og kan ikke fatte at det aldri kan skje igjen.

Anne var en av de få som kom på besøk uten å lage avtale flere uker i forveien. Som regel kom det en sms der det sto:
"Er du hjemme? Opptatt? Tar meg en tur". Dermed var det å sette på tekanna, lete frem noen boller, og vente... vente og vente. For en liten halvtime kunne fort bli en time. Rett før hun dukket opp, kom det gjerne en ny beskjed:
"Blir litt forsinka..."
Som om jeg ikke allerede visste det :-) Men jeg kjente Anne godt, så jeg reiste meg aldri straks hun hadde sendt den første meldingen. Hun fikk komme når hun kom.

Nå kommer hun aldri mer.

Det var Anne som tok meg med på IKEA første gang jeg var der. Da jeg var på IKEA forleden, følte jeg meg så alene. Jeg har knapt vært innenfor dørene der uten henne. På vei tilbake stoppet jeg på kirkegården der Anne ligger. Der ble jeg stående lenge å snakke med meg selv, selv om jeg sa "du" til den flotte steinen hun har fått på grava si.

Skal tro om hun vet at jeg var der? Lurer på om hun vil huske oss den dagen vi treffes igjen? Ser hun mannen og barna sine? Kan hun føle tomrommet som ble i hjemmet hennes da hun døde? Smiler hun når mannen vasker en rød teskjorte sammen med de hvite? Ser hun hvor stor den lille valpen har blitt? Mange spørsmål jeg aldri vil få svar på. Men savnet er der hele tiden - enten hun vet om det eller ikke.

I tiden etter at Anne døde bestemte jeg meg for aldri å utsette besøk av eller til venner. De skulle komme  rett etter min egen familie. Jeg er ikke 100 % der ennå. Men jeg tar meg sammen hver gang jeg tror jobben er viktigere enn menneskene jeg er glad i. Anne var nemlig sånn sjøl, familien først, så venner - og så resten.

Vi tror at det må skje en ulykke eller en sykdom før så unge mennesker dør. Men Anne viste at det kan skje de friskeste av oss.


Kommentarer

  1. Så flott at du vil dele tankene dine med oss andre. Det er ikke mange som klarer å uttrykke sorgen og savnet så fint.
    De fleste av oss har opplevd å miste noen som står oss nær. Det som er godt å oppleve er at sorgen og savnet kan endre seg til vemod, og vemod kan være vakkert. Minnene er det heldigvis ingen som kan ta fra oss.

    SvarSlett
  2. Hei Eva, og takk!
    Det måtte gå noen måneder før jeg klarte det. Men jeg kjenner at det var riktig, i alle fall for meg selv. Sånne innlegg kan jo fort bli oppfattet som sentimentale, men det var godt å få ned ordene.

    Og du har helt rett, de gode minnene kan ingen ta fra oss.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Selveste Orkdalsdrakten

Stine fra Haltdalen

Dag 347: Åpning av 5 x Utsi