Dag 234: Skal hilse fra fjellet

I helga var vi på hytta en tur. Siden den ligger på fjellet, regnet vi med at høstfargene hadde begynt å komme. Det var noen gule blader på trærne, men kjempefin temperatur.
Denne gangen dro vi uten ungene, men hundene var selvsagt med. Og da så vi til vår store sorg at 12 år gamle Boris nok ikke klarer så mange flere fjellturer.
- Det går ikke så fort lenger, sa Simon da Boris hadde fått på seg gps-senderen, og var på vei ut.
Den flotte hunden vår som vi tidligere har vært bekymra over fordi han går så vidt. Denne gangen løp han bare noen meter unna.
Og etterhvert måtte han stadig sette seg ned...
Derfor gikk vi ikke så langt som vi hadde tenkt denne dagen.

Neste dag prøvde vi oss på en tur igjen. Denne gangen så det bedre ut, men bare i en km. Da satte Boris seg ned igjen.
Trist å se på. Men vi må vel snart begynne å tenke på det forferdeligste valget.
Simon tok med seg Isak videre, mens jeg begynte å gå nedover igjen med Boris. Stadig vekk snudde han seg og så lengeslsfullt mot fjellet.
Han visste så godt hvor fint det kunne vært å løpe i full fart mens ørene flagret i varm augustvind...

Nede ved hytta kviknet han til, så vi gikk en liten tur langs grusveien. Der klarte han seg bedre enn i skogsterrenget, men det spørs hvor lenge en jakthund synes det er så stas å bare gå i bånd.

Det store lyspunktet var at yngstehund også var sliten og stiv etter endelig få springe løs igjen. Så kanskje det er håp for Boris også?

Her er flere bilder fra turen.










Kommentarer

  1. Ååå, rørende. Fine bilder, fin tekst, fin-fin overskrift (dikt av Jon Ø. Hov?)

    Elinb

    SvarSlett
  2. Takk Elin!
    Vet ikke om det er et dikt engang... Synes bare det er så fint sagt.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Selveste Orkdalsdrakten

Stine fra Haltdalen

Dag 347: Åpning av 5 x Utsi