Ville, vakre Finnmark

Hverdagene kommer fort tilbake etter ferien. Men jeg har vært i Finnmark i sommer, og kommer til å leve lenge på det. Det er noe eget med å komme hjem. Se kjente steder og kanskje råke bort i en eller annen kjenning. 
Vanligvis når jeg er i Finnmark, er vi på hytta til foreldrene mine på Repvåg. Men denne gangen ville jeg helt hjem til Magerøya og vakre Nordvågen.


I sommer kom jeg meg endelig på Presttind og til Kjelvik. Det er det utrolig mange år siden sist. Se på det bildet nedenfor her og legg merke til de to små vannene på fjellet til høyre. Etterpå kan du kikke ned på husene langt der nede. Og så kan du bli imponert over at vi løp oppover fjellskråninga (gjerne i sandaler) for å bade... I dag blir jeg nesten svett bare av å se hvor bratt det er.

Å bo i Nordkapp kommune betyr at man er vant til åpent landskap. Det finnes ikke trær der, så man kan se og se og se - absolutt alt. Likevel syntes kanskje Simon det var tryggest å ha med gps. Han vet jo hvordan stedsansen min er.

I Kjelvik, som en gang var kommunesentret i Nordkapp, hadde jeg ikke vært etter at jeg flyttet sørover for en mannsalder siden. For å komme ned dit må man nesten fire seg ned fjellet - eller komme sjøveien. Godt man har gode sko nå til dags.

Rein er vi vante med i Finnmark. Og vi fikk stadig dyrene helt innpå oss. Jeg tror de er litt nysgjerrige, og så ser de kanskje veldig dårlig. Flotte dyr i alle fall, og veldig gode i viltgryta.

Sukk. Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er i Nordvågen. Spesielt ute på neset, og aller finest er det selvsagt når sola skinner natt og dag.

På Sarnes måtte vi stoppe så jeg fikk fotografert det karakteristiske fjellet der. Søtt med det lille, røde huset.

Her på hytta til foreldrene mine (på Repvågstranda) har jeg sprunget mye rundt som barn. Dette er forresten også barndomshjemmet til mora mi.

Foreldrene mine står på - alltid. Dette er slitere som bare tar seg fri på søndagene. Her har de vært og reparert båten.

Vi måtte selvsagt gå turer på Repvåg også. Og jeg tror til og med måsene trives der. Det var i alle fall veldig mange av dem.

Båtnaustet vårt kan speile seg både i sjøen og i den lille dammen rett nedenfor hytta.

Repvåg var en gang et sted der det sydet av folk. Det var hit alle som skulle til Nordkapp sto parkert - bokstavelig talt. Ferga gikk herfra til Honningsvåg før det ble undersjøisk tunnel til øya. Ofte gikk fergekøen langt oppover veien.

Lykta på Repvåg var plutselig blitt så lita. Eller kanskje det er jeg som har vokst. Det var forresten enda finere der ute enn jeg husket.

Huskestua! Intet mindre.

Simon og pappa.
Jeg dro tilbake til Trøndelag etter ei uke. Men mannen min ble igjen i Finnmark på ubestemt tid. Han er faktisk oftere der oppe enn jeg er. Men det går det absolutt an å gjøre noe med. 
Kanskje blir det finnmarkstur på meg igjen - før jeg vet ordet av det.