Å hoppe etter Wirkola
Å fotografere ungdom kan noen ganger være en utfordring. Og når jeg tenker tilbake, så var jeg vel aldri så sjølkritisk som da jeg var i tenårene. Håret for slett, beina for tynne osv osv. Det gjelder å huske på sånt når man har ungdom i studio. Punkt 1 er å få dem til å slappe av, punkt 2 er å få dem til å føle seg vel, punkt 3 er å gi dem bilder de ønsker uten at de helt vet hva de vil ha. Da Adrian og småbrødrene hans kom i studio var jeg ekstra klam på hendene. Denne konfirmanten hadde nemlig vært hos en annen fotograf..., og blitt misfornøyd. Nå skulle jeg redde bransjens ære. Det føltes som å hoppe etter Wirkola. Hva jeg gjorde? Ikke noe annet enn jeg gjør hver gang en kunde kommer. Og selv om Adrian ikke ville smile så mye, så senket han i alle fall skuldrene. Og da han gikk - gliste han. Følgende melding kom fra mammaen noen timer etter at de hadde fått bildene: " Hei. Kjempefine bilder av guttene. Også Adrian har funnet flere bilder han liker. Supert :-)" Resten av d