Dette innlegget er veldig personlig. Jeg har gått mange runder med meg selv før jeg bestemte meg for å skrive om døden. Et emne som fortsatt er tabubelagt, men som angår oss alle. I fjor sommer mistet jeg en av mine beste venninner. Anne sovnet i stolen bare 46 år gammel. Frisk som en fisk den ene dagen, borte den neste. Plutselig var det mennesket jeg hadde kjent nesten siden jeg kom til Trondheim - død. Nå har det gått noen måneder, men jeg har ennå ikke kommet over det. Rett som det er tenker jeg på at jeg skal ringe henne. Det er jo så lenge siden sist, men så kommer den vonde klumpen i halsen. Jeg gråter og ler om hverandre. Tenker på alle de timene vi har sittet og pratet i sofakroken, og kan ikke fatte at det aldri kan skje igjen. Anne var en av de få som kom på besøk uten å lage avtale flere uker i forveien. Som regel kom det en sms der det sto: " Er du hjemme? Opptatt? Tar meg en tur ". Dermed var det å sette på tekanna, lete frem noen boller, og vente... ve